Pappa, skal jeg dø?

Jeg hører spørsmålet i det fjerne. Tror jeg. Stopper opp. Lytter. Sa hun virkelig det jeg tror hun sa? Nei, det kan ikke stemme. Hun er jo bare et lite barn. Fire år. Så kommer det på nytt …

«Pappa, skal jeg dø?»

Jeg lukker øynene. Tenker. Jeg vet jo svaret, men hva er det riktige å si? Jeg vil ikke lyve, samtidig vil jeg ikke skremme heller. Hun er bare et lite barn. Hun skal ikke dø nå.

Jeg merker spørsmålet kommer overraskende på meg. Jeg er totalt uforberedt. Jeg som alltid har et svar – på alt. Nå står jeg her, stilt til veggs av min fire år gamle datter. Jeg klarer ikke gi et fornuftig svar.

Etter en liten stund sier jeg som sant er.

«Alle skal dø en dag, jenta mi. Men det er lenge til, veldig lenge til. Du skal ikke dø før du er gammel. Akkurat som Oldemor var da hun døde.»

Spørsmålet fra min fire år gamle datter er neppe unikt. Det er et naturlig spørsmål og noe de fleste barn, på et eller annet tidspunkt i barndommen, lurer på. Likevel, det er et vanskelig spørsmål å svare på. Spesielt når det kommer fra ditt eget barn.

Døden og barn er noe som liksom ikke hører sammen. Å miste et barn er alle foreldres største frykt. Derfor snakker vi heller ikke om det. I hvert fall ikke ofte. Og snakker vi om det, så sier vi gjerne som jeg gjorde, at døden er noe som skjer når du blir gammel.

Men er det egentlig riktig å si at døden er noe som skjer når du blir gammel?

Vi vet jo at døden også kan ramme små barn, uansett hvor vondt det er å tenke på det.

Jeg stiller spørsmålet fordi jeg ikke har et godt svar. Min lille Live har tydeligvis fått øynene opp for døden. Hun legger ikke skjul på at hun ikke vil dø, at hun er redd døden og synes det er trist. Vi prøver så godt vi kan å gi fornuftige svar. Svar som er sanne, men som også beroliger. Samtidig forteller vi ikke hele sannheten. Den sier jo nemlig at ingen er udødelige – selv ikke små barn.

Jeg synes i utgangspunktet det å snakke om døden er vanskelig. Jeg synes det å snakke om døden med min egen datter er veldig vanskelig.

Hva gjør jeg hvis hun en dag spør meg om barn også kan dø?

Jeg vet ikke.

Trolig forteller jeg sannheten. Noe annet ville jo vært tåpelig.

Men er alltid sannheten den beste når barn er så små?

Én kommentar

martin

31.08.2015 kl.14:29

Tror sannheten er best selvom det kan gjøre vondt...

Og en 51 år gammel mann fikk tårer i øynene av dette innlegget.

Skriv en ny kommentar

Pappaentiltre

Pappaentiltre

29, Ås

Hei, Jeg er pappa til tre, men kun gift med én. Jeg klarer sjeldent si nei og hater å være alene. Relativt ung trebarnsfar, men lever ellers et typisk familieliv med til tider altfor mange jern i ilden... Dette er den usminkede sannheten om livet som trebarnsfar - på godt og vondt. Mail: martin.grevstad@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits