Når pappa mister besinnelsen!

Rett før vi dro på ferie skjedde noe jeg lenge har fryktet skulle skje. Ikke bare kostet det meg mye, men det fikk frem noe av det absolutt verste i meg.

I noen sekunder var jeg en helvetes dårlig far.

La oss starte med øyeblikket jeg oppdaget hva som hadde skjedd.

Klokken var litt over ni på morgenen 20. Juni. Familien Frich Grevstad var ferdigpakket og klare for ti dager på Kreta. Det eneste som gjenstod var å transportere hele gjengen fra huset til svigermor i Oslo og til Gardermoen.

Humøret var på topp, sola skinte og alle gledet seg til tur.

Nedturen startet da vi kom til bilen. Etter å ha pakket bilen og plassert alle barna i setene deres, gjenstod bare å plassere min egen halvfeite ræv i setet. På veien rundt bilen oppdager jeg plutselig et "kunstverk" som aldri tidligere har vært på bilen.

Jeg stopper opp, puster dypt og lar fingeren gli forsiktig over det nye kunstverket...

Faen!

Tidenes største ripe har akkurat blitt oppdaget. På min bil. Helvete heller.

Vi snakker ikke bare en liten ripe, men et solid kunstverk, ført i lakken med en stein, langs hele den ene siden av bilen...

Jeg setter meg inn i bilen, forteller hva jeg akkurat oppdaget til kona, før jeg skriker ut min frustrasjon.

Jeg har min mistanke om hvem synderen kan være, men sier ikke noe. Jeg er i dårlig humør i fem minutter, men tenker at dette får jeg ta når jeg kommer tilbake fra ferie.

Til min store overraskelse går dette bra. På 10 dager på Kreta ofrer jeg ikke historiens største ripe en eneste tanke.

Tilbake til Oslo har jeg større problemer med å holde følelsene tilbake.

Vel fremme i bilen på Gardermoen, litt over halv to på natta, forteller jeg kona hvem jeg tror er synderen. Hun er ikke overbevist, men har ingen andre mistenkte.

Ripenes form gir meg en mistanke om hvem som kan være synderen.

To dager etter hjemkomst er vi på stranda med et vennepar. Da vi kommer til bilen for å dra hjem ser jeg det.

Helt uten en lyd bøyer Henrik seg ned i grusen, plukker opp en liten stein og spasserer glad og fornøyd mot bilen.

Jeg slipper det jeg har i hendene og lister meg bak han og gjør meg klar...

Han løfter hånda med steinen mot bilen og gjør seg klar. I det steinen skal til å skjære inn i lakken, griper jeg tak i hånden hans og brøler ut:

HEEEENRIK!!!

Så svartner det for meg. Midt på en parkeringsplass på en badestrand i Asker, løfter jeg Henrik opp og rister han mens jeg jeg roper.

"Henrik, du må ikke tegne på bilen til pappa. Det blir dyrt for pappa. Faen ta deg, altså."

Så setter jeg han ned.

Gutten blir stille noen sekunder, ser på meg, før han knekker sammen i gråt.

Det tar minst en halvtime å roe han ned.

Samvittigheten min er elendig, men samtidig sier en del av meg at reaksjonen er helt innafor. Synderen er tatt og forhåpentligvis holder han seg langt unna bilen i fremtiden.

Hva sier folket, var jeg for streng eller var reaksjonen innafor?

5 kommentarer

mestbilder

14.07.2015 kl.22:07

Å riste ungen mens du roper "Faen ta deg altså", hadde vært for sterk kost for mine barn. Det var det vel kanskje for din også, siden det tok en halvtime å roe han ned? For å være helt ærlig; hadde jeg sett en voksen mann på en parkeringsplass oppføre seg slik, så hadde jeg syntes han var skikkelig dust. Sorry ;)

Når det er sagt, så forstår jeg frustrasjonen din.

Pappaentiltre

14.07.2015 kl.22:24

mestbilder: Ingenting å si sorry for, jeg er klar over at jeg fremstod som en dust. Men selv om jeg synes jeg gikk for langt og det var unødvendig å banne, har jeg ikke veldig dårlig samvittighet. Dette er ikke noe han opplever ofte akkurat, så jeg tror han takler det. Så lenge det ikke blir noe som gjentar seg så ofte.

mestbilder

14.07.2015 kl.22:28

Ja, det er klart det kan skje. Vi er bare mennesker, og det er mye lærdom i det ;)

Marianne Hennoen

16.07.2015 kl.23:10

Det er lov å bli sint, det er lov å kjefte - men det å riste ungen sin mens du roper "Faen ta deg altså" er ikke innafor !

Vibeke

06.08.2015 kl.20:47

For det første: Det er veldig bra at du skriver om både oppviser og nedsider, jeg tror det er kjempeviktig å snakke ærlig om foreldreskapet. Så takk for det!

Til saken: Å riste barne ditt mener jeg er helt uakseptabelt. Det er en helt uproposjonal reaksjon på en handling sønnen din ikke har forutsetninger til å forstå alvorlighetsgraden av. Dermed er den urettferdig. Du tror han tåler det, og det kan hende, men den oppfatningen er basert på ditt bilde av situasjonen. Hans kan være helt annerledes, og det kan oppleves traumatisk. Det kan være vanskelig å vite før ungene kan evne å sette ordentlig ord på egne følelser og opplevelser. Her settes risting inn i samme sammenheng som andre typer vold mot barn, som klyping og lugging: http://www.bufdir.no/vold/Kunnskap_om_vold_i_nare_relasjoner/Vold_mot_barn/ Det sier noe om hvordan det kan oppleves, mener jeg.

Alle foreldre gjør feil og mistet besinnelsen. Men å gå til fysiske reaksjoner må du unngå i fremtiden.

Skriv en ny kommentar

Pappaentiltre

Pappaentiltre

29, Ås

Hei, Jeg er pappa til tre, men kun gift med én. Jeg klarer sjeldent si nei og hater å være alene. Relativt ung trebarnsfar, men lever ellers et typisk familieliv med til tider altfor mange jern i ilden... Dette er den usminkede sannheten om livet som trebarnsfar - på godt og vondt. Mail: martin.grevstad@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits