STORMFULL SØNDAGSTUR

Fruen mener det er viktig at vi som foreldre beholder roen når vi havner i ubehagelige situasjoner med barna tilstede. Jeg liker tanken, men det var dette med liv og lære da...

Jeg er ikke spesielt glad i å kjøre båt. Særlig ikke ferger. Jeg vil ikke si jeg har fergeskrekk, men jeg liker det absolutt ikke. At jeg blir veldig fort kvalm gjør det ikke noe bedre. 

Derfor var jeg ikke superentusiastisk da vi satte oss i bilen for å kjøre mot Moss og Bastøfergen i dag tidlig. At jeg var sliten og litt kvalm etter en hyggelig kveld med noen av fedrene i barnehagen i går, gjorde ikke saken noe bedre. Jeg lurte veldig på hva som hadde gått av meg da jeg sa ja til å være med til Tønsberg akkurat i dag - dagen etter "fest" og samme dag som Liverpool tar i mot Manchester City på Anfield til toppkamp i Premier League. Jeg var også høyst usikker på om jeg fikk anledning til å se 5-mila i Ski VM. 

Vurderingsevnen min må ha sviktet et eller annet tidspunkt på veien...


Hele familien klare for tur. Overlever vi fergeturen?

I løpet av natten hadde selvfølgelig også den forbanna snøen gjort comeback.

Gud som jeg gruet meg til denne turen. 


Hvorfor utsetter jeg meg selv og familien for dette?

Vel fremme på kaia i Moss gled vi rett inn på båten. Ikke noe kø og været så nesten ut til å lysne litt også. Kanskje denne dagen kunne bli bra likevel? Julie lovet meg svele på båten, og de som kjenner meg, vet at det er riktig måte å få opp humøret mitt på.

Men gleden var kortvarig da jeg innså at vi skulle kjøre med den eldste av alle Bastøfergene. Hvordan den eldgamle båten der klarer å frakte hundrevis av folk over Oslofjorden dag etter dag, er for meg et mysterium. Båten ser jo ut som den er fra 1800-tallet og lukten innvendig er ikke med på å bedre inntrykket.

Barna så ut til å være av en annen oppfatning, og var strålende fornøyd med at vi skulle kjøre båt. De løp bort til vinduet i bakenden av båten så fort vi kom ombord og så ut til å glede seg veldig. 


Det hjalp litt på humøret at jeg fikk svele

De første fem minuttene gikk forsåvidt greit, selv om jeg kjente at båten vugget mer enn hva som var vanlig. Jeg kjøpte svela som Julie hadde lovet meg og en vaffel til barna. Men før jeg hadde rukket å sette tennene i svela (som forsåvidt smakte høgg) dundret det i båten. Kopper og tallerkener forsvant fra bordene og det gikk et lite gisp gjennom passasjerene ombord.

Selv var jeg livredd, og det ga jeg også uttrykk for det til de rundt meg. Båten vugget så mye fra side til side at jeg var hellig overbevist om at vi kom til å kantre når som helst. Ved siden av meg hørte jeg en dame si "det var en grunn til at Sandefjord-Strømstad-båten ble innstilt."

Jo takk, godt å vite, men det hjelper lite akkurat nå... 


Henrik og Live nyter utsikten på Bastøfergen

Foran meg så barna ut til å bry seg lite om dramaet som foregikk rundt dem. De synes bare det var morsomt med litt bølger og skjønte ikke helt hvorfor pappa var så rar. 

Da vi nærmet oss Horten roet bølgene seg og jeg fikk hvilepulsen tilbake.

Med hvilepulsen kom også humøret, og resten av dagen ble i grunn ganske bra. Liverpool vant, Northug herja i Falun, vi fikk tent lys på graven til mormoren og morfaren til Julie, lunsjen i Tønsberg var hyggelig, og da vi skulle ta båten hjem igjen var bølgene forsvunnet. 

Søndager er herlige dere:-)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Pappaentiltre

Pappaentiltre

29, Ås

Hei, Jeg er pappa til tre, men kun gift med én. Jeg klarer sjeldent si nei og hater å være alene. Relativt ung trebarnsfar, men lever ellers et typisk familieliv med til tider altfor mange jern i ilden... Dette er den usminkede sannheten om livet som trebarnsfar - på godt og vondt. Mail: martin.grevstad@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits