Seriøst, ferdigpynta hus 1. desember?

Hvite lys i adventsstaken, manglende lys i julestjerna i vinduet, null kontroll på hvor uteysene er. Adventstiden kommer alltid som julekvelden på kjerringa hjemme hos oss.

Jeg noterer meg at det er en form for trend å ha alt klart når kalenderen viser 1. desember. Jeg har sett uttallige bloggere vise frem sitt "perfekte" førjulshjem den siste tiden. Det er liksom ikke måte på hvor perfekt og idyllisk det skal være.

Flott, men til alle dere som fortsatt henger litt bakpå med å få førjulsstemning i heimen; det er helt greit.

Jeg tror det er mange av oss!


Har du pyntet til advent?(Illustrasjonsbilde, foto: Nille)

Det er ikke noe galt å vise frem et ferdigpyntet hus, altså. Bare så det er sagt. Hatten av til dere som klarer å ha alt klart til 1. desember. Jeg skal ikke sette dere i bås med "banan-Bornstein" av den grunn, men jeg vil bare fortelle om hvordan det er hos oss. Hvorfor vi ikke har rukket/prioritert det enda.

Det har seg nemlig slik at når barna endelig sovner (mellom syv og åtte), matbokser er smurt (åtte-halv ni), vask med barnehagetøy er satt på (halv ni-ni) og lekene i huset er ryddet på plass (ni), så frister det ekstremt lite å pynte huset.

Vet du hva som frister da?

Riktig! Sofaen, ja.

Det skal rett og slett ganske mye til for at jeg ikke slenger meg ned på sofaen når alt det "obligatoriske" er gjort. Kall meg gjerne svak, men sånn er det nå en gang.

Når dagene starter klokken 06.00 og du ikke sitter i ro en eneste gang før 21.00, så blir det dessverre slik. Adventspynten får vente til vi har tid og ork. Foreløpig synes barna det fungerer veldig bra med hvite lys i adventsstaken.

Takk og lov!

Til helgen har vi kanskje litt tid. Tror jeg. Håper jeg...

// God adventstid - med eller uten pyntet hus //

Gavegalskap - på tide å begrense seg, kanskje?

1. desember: Gavekalender, sjokoladekalender, flax-kalender, julegaver, bursdagsgaver, pappa-på-tur-gaver. Det skal ikke stå på antall gaver når det kommer til jul. På tide å begrense seg, kanskje?

Som i mange andre familier startet barna våre dagen i dag med å pakke opp første gave i gavekalenderen. Det var også første gave i sjokoladekalenderen. Og flax-kalenderen. Og lakriskalenderen.

I vår familie har vi altså fire julekalendere i år. En til barna, tre til mor og far. 

I går startet barna dagen med å pakke opp gaver fra meg. Jeg har vært i Korea med en kompis og kjøpte med noen gaver hjem. Naturligvis.


5 år! Det må feires, med selskap og GAVER!

For to uker siden hadde eldstejenta bursdag. Hun fikk 30 gaver til sammen, fra familie, venner og oss.

Jeg fikk riktignok 2 i matte på videregående, men jeg tror jeg regner riktig når jeg sier at hun dermed har fått 55 gaver på litt over en måned når vi kommer til julaften. Da har jeg ikke engang telt med julaften. Noe sier meg at vi lett kommer til å runde 70 gaver ...

70 gaver?? Det er helt sjukehus. Ingen skal fortelle meg at det finnes barn som har godt av 70 gaver på litt over en måned.

Det er galskap. Rett og slett galskap!

Hvem har ansvar for å få slutt på denne galskapen?

De voksne, selvfølgelig.

Det er ene og alene vårt ansvar. Det er vi som skaper et samfunn der barna nesten forventer gaver hele tiden. Hva er poenget med å kjøpe en gave når man har vært borte fra familien i fem dager, egentlig?

Jeg har hele tiden sagt at jeg synes det er idiotisk. Søndag stod jeg der selv ...

Gaver er hyggelig det altså. Jeg er ikke motstander av gaver. Langt ifra. Jeg synes det er en fin ting. Det er liksom noe spesielt, noe man ikke får hver dag. Spesielt julegaver. Det får man jo bare en gang i året, men 70??

Forresten, det er ikke helt sant at julegaver kun kommer en gang i året. I vår familie har vi skilte foreldre på begge sider av familien. Det betyr dobbelt sett med besteforeldre på begge sider. I tillegg har fruen og jeg til sammen seks søsken. Bare det utgjør ti gaver. Trolig mer, da det ofte blir både to og tre gaver fra flere av dem.



I fjor løste vi gavegalskapen med å fordele gavene utover julen. I stedet for å pakke opp alt på julaften åpnet vi gaver lille julaften, julaften, 1. juledag og 2. juledag. Tanken var å spre det utover, slik at det ikke ble for mye for barna. For mange gaver på en gang gjør at de ikke får tid til å glede seg over gavene de får. Det var tanken vår. Men ble det noe bedre av å spre det utover fire dager?

Jeg tviler. Antall gaver ble akkurat det samme.

Det eneste vi opplevde var å pulverisere litt av julaften. Denne ene dagen som er så spesiell. Denne ene dagen barna gleder seg til hele året. Denne dagen ble plutselig ikke så spesiell lenger.

Julaften ble til juleuke ...

Jeg har en følelse at vi ikke er unike. At det er flere som kjenner seg igjen. Det er i hvert fall følelsen jeg får når jeg snakker med folk rundt meg.

Spørsmålet nå er, hva gjør vi for å stoppe galskapen?

Gir færre gaver, naturligvis.

Jeg skal ikke ta fra barna kalenderen i år. Det blir feil når de først har fått den, men jeg skal notere meg at neste år så skal vi klare oss uten. Et vennepar av oss valgte å gi bort pakkekalenderen til noen som trengte det mer enn dem. Til familier der gaver ikke er en selvfølge. Og spesielt ikke gavekalendere.

Jeg kjenner jeg blir glad.

På denne første dagen i desember vil jeg derfor oppfordre alle småbarnsforeldre og alle andre for øvrig, til å tenke litt over hva julen egentlig handler om.

Det er ikke gaver, tro det eller ei.

PS. Live, Henrik og Tobias, det blir julegaver i år også, men ikke så mange som i fjor.

Dere klarer dere nok

Pappa, skal jeg dø?

Jeg hører spørsmålet i det fjerne. Tror jeg. Stopper opp. Lytter. Sa hun virkelig det jeg tror hun sa? Nei, det kan ikke stemme. Hun er jo bare et lite barn. Fire år. Så kommer det på nytt …

«Pappa, skal jeg dø?»

Jeg lukker øynene. Tenker. Jeg vet jo svaret, men hva er det riktige å si? Jeg vil ikke lyve, samtidig vil jeg ikke skremme heller. Hun er bare et lite barn. Hun skal ikke dø nå.

Jeg merker spørsmålet kommer overraskende på meg. Jeg er totalt uforberedt. Jeg som alltid har et svar – på alt. Nå står jeg her, stilt til veggs av min fire år gamle datter. Jeg klarer ikke gi et fornuftig svar.

Etter en liten stund sier jeg som sant er.

«Alle skal dø en dag, jenta mi. Men det er lenge til, veldig lenge til. Du skal ikke dø før du er gammel. Akkurat som Oldemor var da hun døde.»

Spørsmålet fra min fire år gamle datter er neppe unikt. Det er et naturlig spørsmål og noe de fleste barn, på et eller annet tidspunkt i barndommen, lurer på. Likevel, det er et vanskelig spørsmål å svare på. Spesielt når det kommer fra ditt eget barn.

Døden og barn er noe som liksom ikke hører sammen. Å miste et barn er alle foreldres største frykt. Derfor snakker vi heller ikke om det. I hvert fall ikke ofte. Og snakker vi om det, så sier vi gjerne som jeg gjorde, at døden er noe som skjer når du blir gammel.

Men er det egentlig riktig å si at døden er noe som skjer når du blir gammel?

Vi vet jo at døden også kan ramme små barn, uansett hvor vondt det er å tenke på det.

Jeg stiller spørsmålet fordi jeg ikke har et godt svar. Min lille Live har tydeligvis fått øynene opp for døden. Hun legger ikke skjul på at hun ikke vil dø, at hun er redd døden og synes det er trist. Vi prøver så godt vi kan å gi fornuftige svar. Svar som er sanne, men som også beroliger. Samtidig forteller vi ikke hele sannheten. Den sier jo nemlig at ingen er udødelige – selv ikke små barn.

Jeg synes i utgangspunktet det å snakke om døden er vanskelig. Jeg synes det å snakke om døden med min egen datter er veldig vanskelig.

Hva gjør jeg hvis hun en dag spør meg om barn også kan dø?

Jeg vet ikke.

Trolig forteller jeg sannheten. Noe annet ville jo vært tåpelig.

Men er alltid sannheten den beste når barn er så små?

Å forlate et gråtende barn...

Hverdagen har innhetet familien. Etter over et år, der enten Julie eller jeg har vært i permisjon, er begge tilbake i jobb.

Det er slutt på lange, late (haha) morninger med kaffekopp og kos med barna. Nå handler alt om å komme seg kjappest mulig ut av huset. Matpakker smøres kvelden i forveien, klær legges frem og frokosten må barna finne seg i å spise i barnehagen.

Absolutt ikke en ideel løsning, men en nødvendig løsning når mor og far jobber i Oslo. Vi ønsker heller å komme tidlig hjem fra jobb enn sent til jobb.

Kjipt nok, men ikke i nærheten av så kjipt som det er å forlate barna sine i barnehagen når de gråter.

Den siste tiden har jeg dessverre opplevd dette litt for mange ganger. Og selv om jeg vet at det stort sett går over før jeg kommer ut porten til barnehagen, må jeg innrømme at det er like kjipt hver gang.

Det gjør vondt i pappahjertet!

Det har ikke alltid vært sånn. Eller, det har alltid vært perioder der barna gråter når jeg leverer dem i barnehagen. Men det har ikke alltid gjort vondt i pappahjertet.

Mens jeg før tenkte mer rasjonelt og tok det innover meg da de ansatte i barnehagen sa at det går over så fort vi er ute av syne, så tar jeg det mer til meg nå. Jeg blir lei meg og bekymret for at noe er galt.

Spesielt for minstemann som akkurat har startet i barnehagen.

Jeg har blitt han faren som ringer barnehagen etter et par timer og spør hvordan det går. Jeg har blitt han bekymrede faren jeg lo av før.

Jeg vet ikke hvorfor, for sannheten er at jeg stoler mer på de ansatte i barnehagen enn noen gang. De gjør en fantastisk jobb rett og slett.

Det går ganskje over med tiden, men jeg er helt sikker på at jeg alltid vil synes det er jævlig å forlate et trist, gråtende barn.

Til det betyr barna mine for mye for meg!

#pappaentiltre

Sannheten bak feriebildene!

Like sikkert som at sommeren i Norge er ustabil, er det at vi småbarnsforeldre publiserer bilder av barna våre i sosiale medier.

Noen mer enn andre riktignok, men jeg overdriver nok ikke hvis jeg sier at dette er ganske normalt i 2015.

Felles for de fleste bildene er at det stort sett er snakk om skrytebilder.

Ingenting galt med det, jeg er jo en "skrytebilde-ekspert" selv, men sier bildene alltid den hele og fulle sannheten? Er det så idyllisk og rolig som det ser ut som på bildene?

Nei!

De fleste av oss er skrudd sammen sånn at det er de gode opplevelsene og de fine øyeblikkene vi ønsker å dele med andre, men virkeligheten kan være så langt fra det vi deler med andre noen ganger.

Og det trenger ikke være langt mellom et idyllisk "Kodak moment" og et... eh, mindre hyggelig øyeblikk.

I hvert fall har jeg kjent litt på det i sommer.

Her er sannheten bak noen av familien Frich Grevstads feriebilder sommeren 2015.

Et tilsynelatende perfekt øyeblikk fra en rolig flytur. Men tro meg, dette var trolig det eneste øyeblikket på fire timer at gutten satt nogenlunde rolig. Passasjerene på Norwegians rute mellom Stockholm og Chania 20. juli, og da særlig de som satt på rad to og fire, kan bekrefte dette.

Ingenting er så søtt som barn som sover, men det ikke bildet forteller er at klokken er 05.30 og at vi ankom huset på Kreta rundt midnatt kvelden i forveien. Svigermor har akkurat brukt rundt en time for å få en sted- og tidsforvirret gutt til å sove og er selv usikker på hvor hun skal sove, da hun ikke kan forlate Henrik ved den nye "sengen" da et svømmebasseng er tre meter unna.

En rolig og deilig lunsj inntas på en strand-restaurant på Kreta mens barna sitter rolig ved bordet og tegner... NOT! Dette var måltidet fra helvete. Ikke en gang i løpet av måltidet satt begge foreldrene til bords samtidig.

Kos med sukkerspinn i Sommarland i Bø... Eh, skal vi se. Nope! Ikke likte jentene (Live hadde med seg en venninne) sukkerspinnet og gud bedre for noe kliss. Dårlig stemning og en litt småfrustrert far ble resultatet av innkjøpet.

Tobias' første tur i Froskehoppet på Tusenfryd. Ser ut som han koser seg og at alt er fryd og gammen, men sannheten er at gutten var livredd. Sekunder etter at bildet ble tatt brøt angsten og panikken løs hos minstemann i familien. Dessverre for han befant han seg da flere meter over bakken, sprettende opp og ned. Ooooops

Stas med falske negler... i ca to sekunder. "Pappa, jeg har mistet neglen min", "pappa, neglen har knekt", "pappa, jeg vil ha de Ellinor fikk"...

En stund til neste gang er konklusjonen.

Skyfri himmel, blikkstille vann og tre snille barn på båttur. For et herlig liv. Jaja, det hadde vært noe. Bare så synd at mine to var potte sure.

Buffetfrokost på danskebåten må foreviges. Tross alt ikke hver dag familien nyter en lang og rolig frokost sammen... Eller ikke. Glemte bleier og ekstra skift, og seff dreit junior gjennom klærne, mens eldstegutten la en feit og fin kabel i bleia. 30 minutter og to bæsjefrie gutter senere så smakte ikke frokosten like godt gitt...

Krabbefiske i Gilleleje. Morsomt for barn og voksne. I hvert fall hvis man får krabber og ingen må på do...

GØY på Tivoli og ENDELIG noe vi også kan ta. Måtte denne turen aldri ta slutt...

To minutter senere: wææææ, wææææ, wææææ. Og så noen lyder av typen wæætææbæætææ, som jeg tolker som "MER, MER, MER".

Synd det ikke ble noe mer.

Jeg kunne fortsatt i timesvis. Dette er bare noen eksempler jeg har valgt ut. Poenget er at bildene vi legger ut i sosiale medier ikke alltid forteller den hele og fulle sannheten.

Jeg har snikende følelse av at jeg ikke er alene om å ha slike historier bak bildene mine.

Derfor utfordrer jeg alle som har en slik historie om å dele bildet og fortelle den egentlige sannheten som ligger bak. Merk bildet med #bakidyllen

Jeg ser frem til noen magiske historier!

Når seks barn føles som to...

Det er ingen hemmelighet at vi i vår familie liker å feriere med venner. Jeg synes ikke bare det er hyggelig, men også mye enklere.

Det høres kanskje rart ut, men seks barn på tur kan til tider føles som to...

Hvordan er det mulig?

Svaret er enkelt.

De har hverandre!

Jeg er klar over at seks barn sammen i et lite sommerhus også kan by på utfordringer, men min erfaring de siste dagene og tidligere i ferien, er at den gleden de har av hverandre veier opp - og litt til - for ekstraarbeidet med flere barn i hus.

Uten at det betyr at jeg skal ha seks barn av den grunn...

De siste dagene har vi vært på ferie med en annen trebarnsfamile, der barna er ti, syv og halvannet år.

Selv har jeg jo tre barn på ett, to og fire år.

Slitsomt, tenker kanskje du?! Men, neida. Det har rett og slett vært dejligt, som de sier her i Danmark.

De to eldste er store nok til å leke litt for seg selv, og ikke minst over den alderen der nesten all lek må foregå sammen med foreldrene. De er også store nok til å ta litt ansvar for de yngre barna - spesielt de på to og fire år.

Legg til at de yngre barna synes det er superstas å leke med eldre barn, og du skjønner kanskje at mor og far for en gangs skyld har kunnet nyte et måltid - delvis - i ro og fred.

Det kommer selvfølgelig an på barna, men jeg står ved det jeg alltid har sagt; andre barn er den beste barnevakten du kan få.

På lørdag som var ble jeg intervjuet av NRK Ukeslutt (klarer ikke lenke til saken, men den ligger på nett), og der la jeg ikke skjul på at ferie med barn ikke alltid er like rosenrødt som man kanskje hadde sett for seg på forhånd.

Det kan til tider være veldig slitsomt.

Da handler det imidlertid om å legge til rette - som ved å reise med tre barn.

Sorry, DFDS!

Da er vi fremme i Danmark og på plass på sommerhuset. Sola skinner og vi koser oss maks.

Livet smiler med andre ord!

Men det store spørsmålet som jeg regner alle vil ha svar på nå, er:

Overlevde vi et døgn på danskebåten?

Jeg har sjeldent, om noen gang, vært mer skeptisk til noe vår familie har skullet gjøre enn dette. Danskebåten er for meg noe av det mest harry jeg kan tenke meg.

Spenningen var derfor stor da vi litt over klokken tre mandag svingte vår oppskrapte bil inn på kaia i Oslo. Jeg så for meg et døgn med Petterøes-pensjonister, kvote-turister og trailersjåfører, men ble møtt med noe helt annet. Til min store overraskelse viste det seg at helt vanlige mennesker, som deg og meg (hehe), var de jeg skulle reise med.

Det er bare å strekke hendene i været og si unnskyld til DFDS med en gang. Dere fortjener all honør for å ha gjort mine ord til skamme.

Allerede på kaia i Oslo startet oppturen.

Først kom en hyggelig mann bort til oss da vi stod i bilkøen og spurte om vi hadde bestilt bord for kvelden på noen av båtens restauranter. Det hadde vi selvfølgelig ikke gjort, men etter et par minutter med mannen i gul refleksvest, var bord reservert på 7-seas. Buffet-restauranten ombord. Kanskje ikke det jeg hadde drømt om, men som han så fint sa det:

Med så små barn, er dette restauranten dere får det roligste måltidet i.

Minutter senere var en ny ansatt fra DFDS på plass ved bilen. Han hadde sjokolade til barna og en oversikt over aktiviteter for barn på båten, til de voksne.

Dette hadde jeg virkelig ikke forventet meg!

På plass på båten, kom den første skuffelsen - uten at den var så stor. Jeg visste at vi ikke akkurat hadde bestilt en suite, men med tanke på at det stod at vi hadde bestilt en lugar til fem personer, ble jeg litt skuffet da jeg åpnet lugardøren og en knøtteliten lugar med to køyesenger og verdens minste bad åpnet seg. På en annen side, hva hadde jeg egentlig forventet meg?

Barna så imidlertid ikke ut til å bry seg nevneverdig. De synes tvert i mot den lille lugaren var superkul. Og aller kulest var sofaen som ble til seng.

Danskebåten er barnas båt, i hvert fall om sommeren. Jeg har hørt rykter om at sommeren og resten av året, er som natt og dag.

Men nå er det sommer, og hvordan den er resten av året, driter jeg faktisk i. Sannheten er at barna ELSKET hvert eneste sekund ombord på båten.

Etter at vi hadde innlosjert oss på lugaren gikk turen rett opp på dekk ti og Pirates Island. Konferansesenteret ombord var omgjort til et lekeparadis for barn, og var en stor hit hos våre barn.

Den første timen var det fri lek på Pirates Island, men da båten begynte å kjøre startet piratklubben. Her kunne barna få ansiktsmaling, lage ballongdyr, armbånd, perle, osv.

Proft opplegg styrt på en proff måte av kule pirater.

Da vi bestilte billettene til danskebåten, kjøpte vi også barneklippekort til Henrik og Live. Dette er et slags kuponghefte som gir deg inngang til badeområdet, gratis is, en barnedrink i baren, en piratmatboks, med mer. Dette betalte vi 113 kroner per pers for, noe jeg vil anbefale alle andre med barn å gjøre.

Jeg tør påstå at det nesten er umulig å kjede seg ombord på DFDS med barn. Til det er tilbudene for mange og for bra.

Etter piratklubben tok vi turen i Bubble Zone, som er området med badebasseng på dekk seks. Her hentet vi ut en gratis is fra kupungheftet, lekte i ballrommet, så litt på film og koste oss.

Bortsett fra litt dårlig luft på Bubble Zone - som barna trolig ikke tenkte noe over - var dette nok et bra tilbud.

Bubble Zone ble etterfulgt av skattejakt, som viste seg å foregå over hele båten. Sikkert så mye som 30 barn og 20 voksne løp rundt i gangene på båten og lette etter skatten. Det var sikkert noen andre passasjerer som synes det ble litt vel mye bråk i gangene, men for oss (Henrik, Live og meg) som deltok var det sykt morsomt.

Da skattejakten var over rant svetten som etter en beinhard intervalløkt. Godt at neste post på programmet var middag...

Vi var heldige med bordplasseringen på 7-seas. Vi fikk et stort bord med plass til vognen som Tobias sov i og fin utsikt. Maten var som forventet, ganske god, men ikke noe å hoppe i taket av.

Barna hadde egen barnebuffet som, så mange andre barnebuffeter, bestod av pommes frites, pølser, pasta, nugets og is. Barna likte det, men jeg kunne gjerne sett at det var noen litt mer sunne alternativer der også.

Middagen var alt i alt en positiv opplevelse, men et ganske stort minus for at ikke noe drikke var inkludert. Ikke engang vann. Kanskje hadde vi for store forventninger, men vi hadde forventet at et glass brus/vin/øl var inkludert og at vi ikke måtte betale for vannet.

Vi hadde med oss iPaden til middagen, og dermed fikk også muligheten til å slappe litt av. Noe vi begge satte veldig pris på.

Etter middag var planen å ta kvelden, men da ryktet om barnedisco nådde Live, ble hun plutselig veldig våken. Hele familien, inkludert en sovende Tobias, tok dermed turen til discoen bakerst i båten på dekk åtte.

Både barn og voksne fikk svingt seg, og ikke minst fikk vi hentet ut gratis "drink" til barna.

Over gjennomsnittet spente på hva natten ville bringe, stupte vi i seng like før klokken elleve.

Til vår store overraskelse var det helt stille frem til halv syv neste morgen. Ikke en lyd, ingenting. Det hadde jeg aldri forventet da jeg så størrelsen på lugaren.

Litt kos på lugaren før en deilig frokost - nok en gang buffet. Deretter litt lek på Pirates Island og litt shopping for fruen på outlet-butikken ombord, og vips så var vi fremme i København.

Hvis jeg til slutt skal oppsummere, så er det bare å innrømme at dette alt i alt var en gedigen opptur.

Jeg anbefaler flere å ta turen hvis de skal til København.

Båten: 5

For barn: 6

Mat: 4/5

Lugaren: 4

Service: 5

Totalopplevelse: 5

Hjelp, vi skal på ferie med danskebåten...

Det er to ting jeg synes er mer harry enn noe annet, og som jeg gjør alt jeg kan for å unngå. Jeg dør derfor litt invendig når jeg tenker på hva vi skal i morgen.

Men verst av alt, og ti ganger verre enn det vi skal i morgen, er å kjøre til Strømstad på påskeaften, drikke seg drita og rægge rundt med de andre rånerne.

Men bortsett fra det, er det å kjøre danskebåten det mest harry jeg kan tenke meg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid hatt en bilde av danskebåten som et sted som er fylt til randen av harrytasser.

Jeg tenker på gamliser som røyker ved spilleautomatene, aldrende menn og kvinner som drikker seg fra sans og samling, folk som skal fylle opp kvota - og litt til - på Tax Free, pionobar på dekk 10 og trailersjåfører.

I fare for å tråkke noen på føttene, men danskebåten minner meg langt på vei om et partimøte i Fremskrittspartiet. Et sted jeg virkelig ikke kunne tenkt meg å være.

Men nå er jeg der altså selv. I morgen klokken 16.45 kaster vi loss og setter kursen mot København og sommerhuset, for noen dager med fattern og kona.

Jeg håper alle fordommene mine om danskebåten blir gjort til skamme, men inntil det skjer er jeg skeptisk...

Jeg er ikke interessert i billig alkohol, pianobaren på dekk 10, overfylte buffeter, eller spilleautomater. For å nevne noe av det jeg frykter. Jeg er derimot interessert i en rolig tur med familien, leketilbud til barna, litt god mat og en god natts søvn.

Er det i det hele tatt noen mulighet for at jeg får oppleve noe av det?

Jeg tviler...

Men, min skepsis til tross. Jeg lover å gjøre mitt beste og komme med en objektiv vurdering av turen på tirsdag.

Inntil da, ønsk meg lykke til!

De må jo tro vi er gale...

I dag hadde vi noen venner, som akkurat har fått barn for første gang, på besøk. Hvis de vurderte mer enn ett barn før de kom, så tror jeg ikke de gjør det nå.

Makan til sirkus som ble presentert her i dag tror jeg du skal lete lenge etter!

Grunnet konstant galskap har jeg dessverre ikke anledning til å vise bilder av det som herjet huset. Det nærmeste jeg kommer er bildet over av barna i julenisseutstyr. De fant det nemlig helt naturlig å kle seg ut som nisser og ringe på hos naboer og spørre om det var noen snille barn der.

Også i juli, da...?

Men for å illustrere hvor sykt det var vil jeg sitere fruen, som under lunsjen sier følgende:

"Martin, vær forsiktig. Tobias kaster kniver"

Godt faren til den nyfødte ungen hadde vett nok til å flytte babyen vekk fra Tobias før knivkastingen startet...

Foruten knivkastning var det nybakte foreldreparet vitne til at:

- Lydmuren ble sprengt

- Halvparten av Lives leker tok veien fra rommet hennes og ned i stua

- To nabobarn som invaderte huset og behandlet dem som klatrestativ (sammen med våre barn)

- Mat som ble kastet rundt

- En luktbombe av de sjeldne (Tobias dreit)

- At Julie og jeg tok oss en tur over til naboen og etterlot dem med fem skrikende barn

- To jenter som synes puppene til den ammende damen var store og fine

Selv stod de for litt underholdning da pappaen skulle skifte bleie på babyen i sofaen vår og endte opp med å søle tiss i sofaen vår og på den eneste bodyen de hadde med til sønnen deres.

Godt vi hadde et lite tårn med babyklær liggende...

Jeg tror de hadde det hyggelig, men ansiktsuttrykket deres da de dro vitnet om at de maks får to barn.

Dette var mer støy enn hva de var vant med.

Tror jeg...

Husk, det kommer en dag i morgen!

Som jeg skrev i går er det viktig for meg at barna følger vanlig døgnrytme også om sommeren. En av grunnene til dette er at det gir oss litt voksentid på kvelden.

Noen ganger kan det imidlertid bli litt mye voksentid, og da må du gjerne betale prisen dagen derpå...

Som i dag!

Nydelige sommerkvelder har ikke akkurat vokst på trær i år, men i går hadde vi en - selv om det var litt kaldt.

Barna var i seng nesten til normal tid og grillmaten ble nytt i fred og ro med noen venner på hytta deres i Son. Kun avbrutt et par ganger av barn som måtte bæsje...

Da maten var spist åpnet vi en flaske vin, fyrte i bålpanna, åpnet noen øl og fant frem familiespillet "Rykte går". Stemningen var bra og kvelden ble en suksess. Rundt halv ett - ett takket vinfor kvelden og stupte til sengs.

4 timer og 15 minutter senere våknet Tobias. Og hvem sin tur var det til å stå opp, tror du?

Ja, du gjettet riktig. Meg, selvfølgelig.

Dermed var det bare å kaste seg ut i det. Det gikk som det måtte...

Bortsett fra en nydelig utsikt var det lite som stemte nemlig. Tobias var grinete, jeg var trøtt og alle de andre lå og sov. Da han etter halvannen time endelig sovnet og jeg øynet håpet om noen minutter på øyet, våknet de andre barna til liv.

Deretter gikk det slag i slag.

Jeg øynet imidlertid håp om å komme ut av dagen på plussiden da båttur ble foreslått. Det er jo alltid en slager hos mine barn.

Båtturen ble en suksess - en stund. Selvfølgelig hadde barna mine stått opp på feil bein, mens dattera til vennene våre var engelen selv. Jeg burde selvfølgelig forutsett det, men naiv som jeg er trodde jeg alt skulle gå bra.

På båtturen hjem fra Villa Malla ble det en del tårer, litt diskusjon, men i rettferdighetens navn, også en del kos.

Tilbake på hytta ble lunsjen servet. Dessverre viste det seg at vi kun hadde ett rosa glass. Resten gule og oransje.

Det gikk selvfølgelig også som det måtte...

GRIIIIN!

Vel hjemme etter hytteturen ytrer kona et ønske om alenetid med Live. Noe jeg selvfølgelig forstår. Likevel sitter det langt inne å la fruen dra avgårde, men snill (dum) som jeg er, sier jeg ja.

Så da sitter jeg her da, med en overtrøtt gutt som er fly forbannet over at pappa ga han "lite" Cola til kveldsmat.

Herlig med barn som er takknemlig, ass.

Så, til alle dere foreldre som vurderer en hyggelig kveld i kveld, med litt rødt i glasset og litt senere i seng enn vanlig.

Husk, det kommer en dag i morgen!

"Pappa drakk opp Colaen min..."

2 minutter senere: "Pappa, gutta boys kan drikke juice."

Jaja, tung dag eller ei. Det er vanskelig å ikke være glad i dem:-)

Les mer i arkivet » Desember 2015 » August 2015 » Juli 2015
Pappaentiltre

Pappaentiltre

30, Ås

Hei, Jeg er pappa til tre, men kun gift med én. Jeg klarer sjeldent si nei og hater å være alene. Relativt ung trebarnsfar, men lever ellers et typisk familieliv med til tider altfor mange jern i ilden... Dette er den usminkede sannheten om livet som trebarnsfar - på godt og vondt. Mail: martin.grevstad@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits